Tekst/foto: Kristin Sørung Scharffscher
Bobil og Caravan magasinet, nr 1 februar 2023

På høstferie i Europa: med elbil og campingvogn

Etter en amputert sommerferie var vi i oktober omsider klare for campingtur til Tyskland.

Alle i familien hadde med pass og barna hadde fått fri fra skolen en ekstra høstferieuke. Nå skulle vi dra av gårde med vår nyinnkjøpte elbil, en Opel Zafira e-Life, samt en innleid Poletta Niewiadow 2018-modell.

Campingvogna veier kun 700 kilo på sokkelesten og utgjorde derfor, av alle campingvogner vi klarte å finne, den minste rekkevidde-trusselen. Altså ikke den tyngden på vogna som nordmenn flest trekker etter seg på campingferie.

Campinglykke i barndommen

Bortsett fra mor i familien (altså jeg som skriver dette), var vi da vi startet en familie uten erfaring med campingvogn. Jeg vokste riktignok opp med foreldre som var ihuga camping-entusiaster, og deres engasjement i det som da het Norsk Caravan Club gjorde min barndoms sommerlykke ensbetydende med en feriepakket Adria.

Den gang var Øya Møn i Danmark en fast destinasjon i mange år, men etter hvert som familiens Adria ble byttet ut med Sävsjø og mine foreldre var blitt varmere i trøya på langkjøring, tok de meg også med til internasjonalt caravanstevne i Paris i 1983. Deretter ble det også «sydenturer» på Costa Brava i 1986, 1987 og 1988.

Snaue åtte kvadratmeter

Tilbake til oktober 2022 håpet jeg i mitt stille sinn at min lille familie skulle bli like begeistret for denne ferieformen som jeg selv var, langt inne i hjertet i barndommen.

I Zafiraen hadde vi allerede installert en sammenleggbar seng for to personer, så for vår familie på to voksne og to barn holdt det derfor at Polettaen kun har to soveplasser. Med salongen ‘oppe’ rommer samtidig denne vognen alle fire til bords, en liten kjøkkenbenk med koketopp samt bad med toalett og dusj, og attpåtil en del skap-plass. Alt dette på snaue åtte kvadratmeter.

Den største spenningen dreide seg imidlertid ikke om hvorvidt vi som familie ville oppleve ferielykke på 16 døgn i kompaktformat. Vi var langt mer usikre på om vi ville klare å kjøre hele den 300 mil lange turen, med alt det ville innebære av redusert rekkevidde og ladepauser.

Satte støkk i oss

Målet for årets høstferie var de sørtyske byene Freiburg, Bad Tölz og Nürnberg, med fergeterminalen i Hirtshals som kontinental start- og målstrek. Vi hadde både en plan B (sette igjen vognen et sted og dra videre med kun bil og et tomannstelt) og en plan C (sette igjen både vogn og bil og ta toget), men vi holdt oss til plan A hele veien.

Vel hjemme igjen, og full av minner og erfaringer, er det på tide å dele noen av opplevelsene med elbil og campingvogn – i tematisk inndelt rekkefølge med dere som leser Bobil og Caravan Magasinet.

Den første korte strekningen fra Hirtshals til Hjørring satte støkk i oss. Vi suste av sted på motorveien med frisk bris rett i fleisen. Kilometerne rant av rekkevidde-måleren på dashbordet som sukker i julestria. Var dette slik det skulle bli videre i 300 mil?

Måtte senke farta

Heldigvis var svaret nei av minst to grunner: Vi fant raskt ut at det har mye å si for rekkevidden om man lar være å trøkke klampen i bånn og heller holder seg på rundt 80 km/t. Det sies at 70 km/t er den mest økonomiske farten for biler på fossilt drivstoff, og vi innså at dette nok også stemmer for elbiler. I dagens Europa er det imidlertid på grensen til trafikkfarlig å ligge i 70, siden det da blir et evig renn av biler (og på motorveiene trailere) som vil forbi.

Landeveier (framfor motorveier) ble derfor et naturlig valg, siden disse fikk oss lenger på én lading, om enn ikke like raskt. Å kjøre i 80 km/t på slike veier krever imidlertid også hyppige innsmett på parkeringsplasser for å slippe biler forbi, men som sagt er det både mer behagelig å nyte det man ser langs veiene pluss at man får flere kilometer ut av hver lading.

Den andre grunnen til nedsatt rekkevidde gjelder været. Det sier seg selv at motvind er dårlig nytt, men høst-temperaturer nedi 5 grader er heller ikke spesielt bra for rekkevidden. Det er heller ikke regnvær og våte veier, siden dekk i vann må jobbe hardere.

750 kg på slep og «øko-modus»

Med campingvogna på slep var det store spørsmålet hele veien: Hvor mye måtte vi alltid uansett trekke fra rekkevidden, og svaret ble for oss ca. 50%. For mens måleren påstår 332 kilometer med fulle batterier, kjører vi i tilsvarende værforhold og med tilsvarende last uten henger om lag 220 kilometer med «øko-modus» påslått.

Denne modusen bruker vi nesten alltid uansett, siden det er lett å kompensere for «deaktivert» varmeapparat med setevarme og fleece-tepper.  Dette høres kanskje ut som et tilbake steg i bilkomfort, men følelsen av mange flere kilometers rekkevidde er sterkt avhengighetsskapende – sånn er det bare.

Når vi kom oss litt lenger sør på Jylland og vekk fra E-45, landet vi på en rekkevidde som ble standard for resten av turen: Mot normale 220 realistiske kilometer, regnet vi omlag 110 kilometer når det stod 300 kilometer vist på bilens kontrollpanel.

Et rasjonelt regnestykke

For de fleste eiere av elbil er dette et helt rasjonelt regnestykke, som bringer meg over på neste moment, nemlig hvor fullt man bør lade på hurtigladere. Vi har jo lært at vi helst ikke skal hurtiglade over 80%. Men på langtur av denne typen, med feriekroner på konto og køfrie ladestasjoner, er det uproblematisk å lade fullt opp.

Og når man endelig har funnet en fungerende ladestasjon, koplet fra og parkert campingvogn, aktivert ungene på en eller annen måte og tatt en titt på neste etappe på kartet, er det fristende å la ladingen fortsette til litt over 90% - altså for oss dette magiske ‘300 kilometer’ på dashbordet. Da visste vi at vi ville klare 110 kilometer og noen ganger, lenger sør, når gradestokken viste 16-17 grader, enda litt mer.

Ikke alltid en selvfølge

Jeg nevnte fungerende ladestasjon, som ikke alltid er en selvfølge – hverken i Norge eller i utlandet. I løpet av vår ferietur hadde vi to erfaringer med ladestasjoner som ikke fungerte. I Danmark opplevde vi flere tilfeller av Clever hurtigladere som av ulike grunner var ute av drift. Selv om Clevers vakt-telefon fungerte greit – et hjelpsomt menneske svarte i den andre enden, var det begrenset hva dette mennesket klarte å fikse via fjernstyring.

Videre, i Tyskland, fantes det såkalt offentlige ladestasjoner av merket Comfortcharge. Disse var knallrosa bokser som ofte stod plassert på inngjerdede områder og derfor sannsynligvis ikke var tilgjengelige nattestid, og de var uten unntak (for oss) dårlige greier. Enten virket de ikke i det hele tatt, eller så var de ustabile og avsluttet på eget initiativ ladingen stadig vekk.

Glissent på Jylland

Utover dette opplevde vi i første rekke geografiske forskjeller hva gjelder både tetthet og tilgjengelighet på ladestasjoner. På Jylland var det overraskende glissent med ladestasjoner, med flest hurtigladere langs E-39/E-45. Langs landeveiene måtte vi som oftest til litt større byer, og da kunne det iblant være et veritabelt rebusløp å finne selve ladestasjonen.

Clevers hurtigladere er ofte plassert i parkeringshus tilknyttet Føtex (supermarked) og da gjerne på taket av parkeringshuset eller langt inne i en mørk krok med begrenset takhøyde. Etter leterunder og styr med å kople fra vognen i et trangt parkeringshus for å komme til laderen, i tillegg til skuffelsen når laderen var i ustand, unngikk vi etter hvert laderne der så langt det var mulig.

En annen ting er også at disse bare kan brukes av én bil av gangen. Det førte til at vi ofte ble stående i ladekø mens vi var underveis i Danmark. Hurtigladerne langs motorveiene var derimot alltid ledig for oss, og på de store rasteplassene der disse er plassert, kunne vi attpåtil iblant lade uten å kople fra vognen.

Ble lettere i Tyskland

I Tyskland var det andre boller. Her var det mye lettere å finne hurtigladere, og med unntak av overnevnte Comfort-charge, fungerte de alltid supert og vi opplevde faktisk aldri å måtte vente på tur. Dette har så klart å gjøre med hvor det finnes mest elbiler, men samtidig er det verd å nevne at tyskerne uansett elbil-tetthet allerede er godt i gang med å bygge ut et nettverk av hurtigladere.   

Vi ble imponert over hvor greit det gikk å lade nedover i Tyskland, og spesielt i de tett befolkede områdene i vest-sørvest, men jeg trenger også et eget kapittel når jeg skal fortelle om plasseringen av disse ladestasjonene, og da er det på tide å nevne et lite men svært viktig element i vår elbil-ferie, nemlig ladebrikken til MAINGAU.

Dette er et tysk energi-selskap som har avtaler med et stort antall tilbydere av hurtigladere over hele Europa. De tilbyr fastpris på hurtiglading uansett tilbyder, og i oktober var det attpåtil rabatt (utrolig nok med pågående energikrise).

Aktive jenter og ladepauser

Nei, vi mottar ikke provisjon fra MAINGAU. Vi ble bare begeistret, og etter en del urovekkende rykter om europeisk ladekaos, ganske så letta.

Med to aktive jenter på henholdsvis 9 og 12 år, holder det ikke å ta med Sudoku-hefte og termokopp til ladepausene. I tillegg ønsket vi ikke at ferien skulle bli en uendelig serie av «nå må vi stoppe og lade». Vi unngikk derfor å bruke ordet «ladepause» til fordel for «lunsjpause», «spaserturpause» og «middagspause».

De flotte planene om «opplevelsespauser» måtte vi imidlertid oppgi, av følgende grunn: I Tyskland plasseres hurtigladere nesten alltid i industri-områder eller på digre bensinstasjoner i utkanten av byene. Eller ved McDonalds, som vi av etiske grunner prøver å holde oss unna.

App kom til nytte

Her kom kartet i MAINGAU-appen til nytte, gjerne i kombinasjon med google maps, fordi vi kunne lete oss fram til ladere som var i gangavstand fra en bykjerne, så ut til å ha plass til både bil og vogn, eller i det minste et sted å plassere en frakoplet vogn mens vi ladet, var i gangavstand fra spisested eller for eksempel et supermarked de gangene vi trengte å handle.

Innertier var de gangene vi fant ladestasjoner i gangavstand fra «altstadt» (gamlebyen). Uten unntak fikk vi oss da en hyggelig spasertur, en fin opplevelse, et koselig sted å spise, og kunne besøke morsomme små butikker (i stedet for store supermarked).

Slike ladestasjon-plasseringer vokste ikke på trær, og når mørket falt på og milene forsvant fra dashbordet, måtte vi mer enn én gang ty til speilegg og bacon på ARALs neonbelyste imbiss (gatekjøkken). En opplevelse, det også, på sin måte.

Campingferie i oktober

Det overnevnte mørket viste seg å falle på mye tidligere enn vi tenkte på i forkant av turen. Siden vi stort sett alltid har kjørt nedover kontinentet sommerstid, var færre timer med dagslys noe vi overhodet ikke hadde lagt inn i vår planlegging. I tillegg til at det er slitsomt å kjøre i mørke og enda mer slitsomt å komme fram til en campingplass i stupmørke, viste det seg at campingplassene om høsten gjerne stenger for nye ankomster i åtte-ni-tiden om kvelden.

Løsningen ble å ringe utpå ettermiddagen, både for å sjekke at de faktisk holdt åpent i det hele tatt, og for å høre om vi kunne ankomme etter at bommen gikk ned. Som regel gikk dette greit, og vi ble gjerne tildelt plass og bom-kode slik at vi kunne ordne oss selv (i stupmørke). Om du som leser pønsker på noe lignende: Glem for all del ikke å ta med hodelykt.

Vi innså raskt at selv om dette var en ferie, var det ikke en type ferie der man kunne slumre under dyna til ni-halvti for så å kose seg med lang frokost. Med en kopp kaffe innabords for oss voksne og en frukt eller yoghurt på hver av jentene, sveivet vi opp labbene og kom oss av gårde i ni-tiden, som for oss er på grensen til det umenneskelige.

Viktige kjøretimer

Dette gav oss viktige timer med kjøring i dagslys, og det å kjøre gjennom dalfører i morgendis og landsbyer som luktet nystekte «frühstücksbrötchen» gav en helt fantastisk feriefølelse, det også. Fra da av gjorde vi første ladestopp til «frokostpause», enten på et bakeri (som det heldigvis finnes noen av i tyske industriområder også), eller i vogna med raskt nedsveivede labber. Og så måtte vi lære oss å være grundig fleksible i våre gastronomiske forventninger.

Ved én «frokostpause» fant vi bare en asiatisk takeaway med noen bord i lokalet, som vanvittig nok var i full sving med serveringen i ti-tiden på formiddagen. Heldigvis er jentene våre relativt altetende, og ikke vanskelige å be på stekte nudler med kongereker uansett tid på døgnet.  

En liten utfordring med hurtigladinger er at man (med MAINGAU i alle fall) må betale for ståtid utover en time, pluss at man fort mister kjøretid i dagslys om man somler for mye i ladepausene. Dette innebar at vi sjelden hadde mer enn 50-60 minutter til rådighet når vi skulle på spasertur og/eller spise frokost, lunsj eller middag mens bilen ladet.

Campinglykke for barna også

For sånne som meg, full av fine camping-minner fra barndommen, er det ingenting som slår den gode følelsen når vi etter ankomst kan skru på en lunk i vognen, legge duk og små lys på bordet og krype sammen i salongen og tenke på alt vi har opplevd i løpet av dagen.

Ville resten av familien også kjenne på dette i løpet av turen? Og ikke for å skryte, men svaret ble et ubetinget «ja». Vi hadde sant å si kost oss hver eneste dag, og ikke minst om kveldene inne i den bittelille Polettaen. Etter litt mat, en kopp te og et slag brettspill, var vi som regel klare for å sove, alle fire. En voksen og et barn i vognen og ditto i bilen.

Da vi nærmet oss Hirtshals på returen utbrøt plutselig eldste datter: «Dette har vært en kjempefin ferie!». På spørsmål om det ikke ble vel mye kjøring, svarte hun: «Men vi opplevde jo så mye kjekt!». Hvorpå yngste datter la til: «Og det var så deilig å sove med egen dyne, både i bilen og i campingvognen».

Fornøyde hele gjengen

Så selv om turen etter hvert ble preget av forkjølelse og influensa (det var jo tross alt oktober), var vi faktisk glade og fornøyde hele veien hele gjengen. Vi trivdes med å oppleve nye steder langs ruten og samtidig ha en kjent seng å krype opp i hver kveld. Og når høstregnet tappet forsiktig på taket, var det en sann lettelse å ikke sove i telt eller på et fremmed hotellrom.

Så lykken? Den er å dra på ferie i Europa med elbil og campingvogn – uansett årstid!

Elbiltips med vogn:

- Undersøk tilbydere av hurtigladere i ferielandet i god tid før avreise og bestill ladebrikker dersom mulig. Last ned lade-apper og legg inn betalingskort-info mens du fortsatt sitter ved kjøkkenbordet hjemme, påkoplet ditt eget internett.

- Ikke vær redd for å ta med vogna på langtur eller til steder ingen skulle tru at nokon med vogn kunne besøke. Men skaff/lån/lei gjerne en mindre vogn for slike turer.

- I forbindelse med ladepauser i byer man gjerne vil oppleve i et par timer eller mer, er det lurt å hekte av vogna og parkere den på en romslig parkeringsplass i utkanten av byen, før man kjører inn i sentrum for å lade og oppleve. Google maps er supert å bruke. Husk tilhengerlås!

- Dersom du reiser i høst/vinterhalvåret: Ta med hodelykt.

- Vær obs på at det i Tyskland er automatisk 50 km/t fartsgrense i byer og tettsteder fra og med det gule stedsnavnskiltet langs veien. Det har også de siste årene kommet opp mange automatiske fartskontroller.

- Pakk gjerne med litt tørrmat, slik som tomatsuppe, nudler og knekkebrød.

- I Tyskland skiller man mellom «hurtiglader» og «destinasjonslader». Førstnevnte som regel er kraftige saker som fyller opp batteriet raskt, finnes det mange flere av sistnevnte rundt omkring som er beregnet på lading over natten der man slår leir.

- Dersom man ikke trenger bilen nattestid, er det mange campingplasser i Tyskland som tilbyr destinasjonslader.

- MAINGAU sender brikke til norske adresser, men man må oppgi DEUTSCHLAND til slutt i adressefeltet. Brikken kommer fram i posten likevel, så lenge man skriver NORWEGEN i ruten ovenfor (se forklaring på deres nettside eller i appen).





La oss tipse deg

Registrer deg her og motta varsel når vi publiserer enda mer spennende lesestoff.

Vår samarbeidspartner

Gjennom vårt flotte samarbeid med Norsk Bobil og Caravan Club kan vi publisere spennende artikler som utgis i deres medlemsblad. Artiklene fra NBCC vil først være tilgjengelig digitalt en stund etter at medlemsmagasinet er distribuert. Medlemsbladet samt en rekke andre fordeler kan du enkelt sikre deg ved å bli medlem hos Norges største og eldste interesseorganisasjon for deg med bobil eller campingvogn.

Turforslag